Om Nygatens

Nygatens Forsamlingshus i Stavanger er Norges eldste bestående bedehus. Huset stod ferdig i 21. april 1846, og var et resultat en raskt voksende frivillig kristelig lekmannsvirksomhet i en hurtig voksende by.

Oppstarten

Førende grupperinger i byen var haugianere og brødrevenner som inntil da hadde holdt sine samlinger i private hjem og i sjøhus. Nå var disse blitt så tallrike at behovet for et felles større samlingslokale var påtrengende. Særlig haugianerne fryktet at en spredning av virksomheten på flere samlingssteder kunne føre til splittelser i bevegelsen. I 1842 var Stavanger blitt hovedsete for det nystiftede Norske Misjonsselskap, som var dannet som et fellestiltak av haugianere, brødrevenner, presteskap og kirkefolk, og som også hadde behov for et møtelokale.

Huset ble oppført med bidrag fra i alt 105 navngitte konstituenter. Det ble ikke etablert som en stiftelse eller ved eierforhold til en organisasjon, men simpelthen testamentert av de 105 husbyggerne, til, som man uttrykte det den gang, «christeligsindende, opbyggelsessøgende Venner i Stavanger By og Omegn, der med os bekjende sig til den evangelisk lutherske Kirkes Lære». Enhver som definerte seg som en slik ‘Venn’, kunne delta med stemmerett på årsmøtene for bl.a. å velge de syv medlemmene som utgjorde husstyret. Av de 105 konstituentene er det interessant å notere at åtte var kvinner.

Hovedformålet med huset var å fremskaffe et lokale til møter hvor bibellesning, bønn, enkle andaktsbetraktninger og salmesang var de sentrale elementene. Det ble i testamentet uttrykkelig presisert at denne virksomheten på ingen måte skulle stå i konkurranseforhold eller være noen erstatning for de offentlige gudstjenestene. Men lokalet kunne leies ut også til andre formål som f.eks. måteholdsmøter eller skoleundervisning. For misjonsmøter ble det imidlertid fastslått at «ingen Betaling fordres».

Huset ble innredet som et etter datidens målestokk rommelig møtelokale med galleri og plass til opp mot 250 personer. Det ble anlagt et enkelt kjøkken i bakre ende av huset, og ut mot Nygaten ble det innredet lokale for utleie til butikk. I andre etasje over butikken ble det innredet en familieleilighet for «en agtværdig Familiefader» som skulle fungere som kombinert husbestyrer og vaktmester.

Videre virksomhet

Virksomheten i Nygatens Forsamlingshus kom umiddelbart i gang etter formålet. For Stavangers befolkning var det et viktig møtested i en tid med få andre fellesarenaer. Møteformene endret seg selvsagt i takt med tiden, men eierskapsforholdet og testamentstatuttene forble uendret i 170 år. Men etterhvert som byen vokste, endret også det kristelige organisasjonslandskapet seg. Haugianerne forsvant etter hvert som egen gruppe, brødrevennene bygde et eget forsamlingshus på Løkkeveien, Indremisjonen fikk sitt bedehus i Brødregaten, Misjonsselskapet sitt i Asylgaten, og presten Lars Oftedal bygde sitt Betanien bedehus i Vaisenhusgaten. Nygatens Forsamlingshus fortsatte likevel som et felleslokale for kristen møtevirksomhet uten tilknytning til noen spesiell organisasjon, med oppbyggelige møteserier, basarer, juletrefester, foreningssamlinger og mye annet. Fra 1970-årene og frem mot nåtiden avtok aktiviteten sakte men sikkert. Behovet for et felleskristelig møtelokale av Nygatens forsamlingshus’ beskaffenhet og størrelse forsvant etter hvert til fordel for de aktiviteter som i denne perioden oppstod i tilknytning til nye arbeidskirker i bydelene og mer moderne forsamlingshus med eid av ulike kristelige organisasjoner. I 2016 ble Nygatens Forsamlingshus derfor etter beslutning i styret og i henhold til testamentet fra 1846 overdratt til Det Norske Misjonsselskap.

Av Torstein Jørgensen